Synlig i århundrer, skjult for historien

På loftet i Vågå kirke undersøker NIKUs forskere spor etter eldre kirkebygg som fortsatt er bevart i dagens konstruksjon. Spor etter bruk, gjenbruk og ombygging kan gi ny innsikt i bygninger som ikke lenger finnes, men som fortsatt har satt sitt preg på kirken vi ser i dag.

Dagens Vågåkirke ble reist på 1600-tallet, men inneholder materialer fra minst én eldre stavkirke. På loftet er deler av treverket fortsatt tilgjengelig for undersøkelser. Her kan selv små merker bidra til å forstå kirkens byggehistorie.

En bjelke med en annen fortid

I takkonstruksjonen har forsker og kunsthistoriker fra NIKU Kjartan Hauglid blant annet undersøkt en bjelke som ser ut til å ha hatt en annen funksjon tidligere. Ett av sporene Hauglid har undersøkt, er et slitasjemerke som kan stamme fra tauet som ble brukt til kirkeklokkene. Andre steder finnes rester av bemaling på treverk som i dag inngår i konstruksjonen, som kan gi ytterligere informasjon.

Ingen av disse sporene gir alene et sikkert svar på hvor en bygningsdel opprinnelig satt. Men sammen kan de vise at materialene har vært bearbeidet, brukt og senere satt inn i nye sammenhenger.

– Det spennende er å forsøke å forstå hva treverket forteller om tidligere bruk. Et merke som ser ubetydelig ut ved første øyekast, kan få betydning når vi ser det i sammenheng med resten av konstruksjonen, sier Hauglid.

Hva kan dateringen svare på?

Riksantikvaren leder undersøkelsene av de gjenbrukte trekonstruksjonene i Vågåkyrkja og har det overordnede ansvaret. NIKU bidrar med dokumentasjon, bygningsarkeologiske undersøkelser og dateringsarbeid.

Resultatene kan gi ny innsikt i både stavkirkearkitektur, middelalderens treskurd og eldre trekunst i Gudbrandsdalen.

Videre dateringsarbeid kan gi sikrere kunnskap om når treverket ble felt og dermed bidra til å avklare hvor gammelt materialet er. Det kan også gi nye holdepunkter i spørsmålet om de gjenbrukte delene stammer fra én eldre stavkirke eller flere ulike bygninger.

Men en datering av treverket forteller ikke alene hvor en bjelke sto, hva den ble brukt til, eller når den fikk sin nåværende plass. Derfor er sporene Hauglid undersøker viktige. De kan bidra til å sette dateringsresultatene inn i en byggehistorisk sammenheng.

Synlig, men skjult

Mange av de eldste eksemplene på norsk treskurd er kjent gjennom arkeologiske funn. Osebergskipet og andre berømte funn fra vikingtiden har vært skjult i gravhauger eller vannmettede jordlag i århundrer før de ble oppdaget. Mange kjente norske trefunn er bevart nettopp fordi de har ligget skjult under slike forhold.

Treverket i Vågå kirke forteller en annen historie. Materialene har ikke ligget skjult i bakken, men vært en del av kirkebygninger i kontinuerlig bruk gjennom århundrer.

– Disse materialene kan ha vært både synlige og skjulte på samme tid. De har vært en del av kirken gjennom generasjoner, men historien de forteller har ikke nødvendigvis vært kjent. Det er først når vi gjør grundige bygningsarkeologiske undersøkelser at vi kan begynne å forstå hva de har vært en del av, sier Hauglid.

I historiske bygninger kan materialer bevares gjennom kontinuerlig bruk, reparasjon, ombygging og gjenbruk. Slike bygningsdeler kan inneholde spor etter håndverk, dekor og funksjoner som ikke lenger er synlige andre steder.

En bygning med spor etter flere generasjoner

Det er kjent at dagens kirke inneholder deler fra eldre kirkebygg. Det som ennå er uklart, er hvor gamle de enkelte delene er, og om de har tilhørt én eller flere tidligere kirker.

For forskerne er Vågå kirke derfor mer enn en kirke fra 1600-tallet. Den er et arkiv av gjenbrukte materialer, håndverksspor og konstruksjoner som fortsatt kan undersøkes i bygningen der de har overlevd.

Undersøkelsene som nå gjennomføres, kan gi ny kunnskap om alderen på materialene. Sammen med sporene i treverket kan de bidra til å fortelle historien om hvordan kirkebygget har endret seg gjennom århundrene, og om materialer som kan ha vært en del av kirkemiljøet på stedet gjennom store deler av norsk middelalder.

Hvilke endelige svar dateringene vil gi, gjenstår å se. Foreløpige resultater tyder på at deler av treverket på kirkeloftet kan ha vært en del av kirkemiljøet i nærmere 900 år, kanskje enda lenger. Men allerede nå gir undersøkelsene et innblikk i hvordan eldre kirkebygg fortsatt lever videre i dagens konstruksjon, og hvordan spor etter tidligere generasjoners håndverk fortsatt kan leses i treverket.

Les mer:

Arbeidet i Vågå kirke har blitt omtalt i flere medier, se feks:

• Distriktsnyheter Innlandet – NRK TV
• Nye prøver av Vågåkyrkja: Trur det kan vere Noregs eldste – NRK

NIKU har bred kompetanse på kirker og kirkesteder

NIKU har bred tverrfaglig kompetanse på kulturminner knyttet til kirker, klostre og gravplasser. Instituttet arbeider med alt fra arkeologiske undersøkelser av kirkesteder og klosteranlegg til dokumentasjon, forskning og bevaring av historiske kirker, kirkekunst og kirkeinventar.

Arbeidet i Vågå viser hvordan ulike fagområder kan utfylle hverandre. Ved å kombinere bygningshistoriske undersøkelser, kunsthistoriske analyser, digital dokumentasjon og naturvitenskapelige metoder kan forskerne skape ny kunnskap om kirkebygg som har vært i bruk gjennom århundrer.

I årene som kommer vil restaurering og istandsetting av historiske kirker gi nye muligheter til å undersøke skjulte konstruksjoner og gjenbrukte bygningsdeler. Slike undersøkelser bidrar ikke bare til å bevare kulturarven, men også til å utvikle ny kunnskap om Norges kirkehistorie, håndverkstradisjoner og bygde miljøer.